tirsdag 31. januar 2017

100 dagersprosjekt

Tenke jeg skulle skrive litt om mine 100dagersprosjekter, vet at det er delte meninger om dette.... men det er valgfritt å lese:)

Første gangen jeg satte i gang med dette, var 1.januar 2015. Jeg følte meg tung i kroppen(var det også) og usunn. Orket bare å sitte i sofaen med sjokoladen og brusen. Kjetil og jeg bestemte oss derfor for at nå måtte vi gjøre noe, og skal det være så skal det være!! Vi avtalte at vi skulle gå hundre dager uten godteri, og jeg slengte på at jeg skulle ha hundre treningsøkter innenfor disse hundre dagene. Det var ikke Kjetil med på, men godteridagene gjennomførte vi begge. Jeg hadde også treningen, noe som var enkelt å gjennomføre, da jeg gikk hjemme i permisjon. 
Problemet første gangen, var at når de hundre dagene var over, var jeg så mettet av trening at det ble et ork å fortsette. Men jeg måtte, for jeg hadde meldt meg på Birkebeiner løpet. Jeg holdt det gående til det va gjennomført, men da var det slutt. Gikk tilbake til å bli en godteri spisende potetsekk, dog i litt mindre doser enn tidligere.

På grunn av dette "tilbakefallet", bestemte jeg meg for å begynne på nytt 100dagersprosjekt, da sommerferien var over.
22.august startet jeg, og begynte hardt.... Bakkeintervall i "Siggenbakken".


Utrolig deilig å være igang, og det er stort sett løping jeg har drevet med. Og det er så deilig!

I et svakt øyeblikk var jeg litt for tøff i trynet og meldt meg på Oslo maraton, halve vel og merke. 21 km på asfalt. Ja ja, jeg fikk da noe å trene imot.

Dagen kom, og jeg var ganske så spent. En god følelse egentlig! Men det jeg gledet meg mest til, var ei natt på hotel:) Og ut å spise god mat med Kjetil. Kjærkommen kjærestetid.

Her har jeg løpt ca 10 km og fortsatt fornøyd:


På vei mot mål, siste krefter tas ut:


Beviset:


Tiden ble 1.57.31. Målet var under to timer, så var veldig fornøyd. Det var veldig godt å komme på hotellet, få en dusj og legge seg under dyna litt.

Nå var jeg godt i siget, og treningen ble nesten en avhengighet. Det er jo ingen usunn avhengighet akkurat, så det er jo helt greit. Etter mange år med mye trening, selv om det har vært mange sløve perioder, begynner jeg å kjenne kroppen min så godt at jeg klarer å ta en pause når det trengs. Eller ta en roligere treningsøkt, for å restituere. Det er jo fult mulig med aktivitet, selv om kroppen er sliten. En rolig joggetur, evt gåtur kan være like bra for kroppen som en hel dag på sofaen.

Folk mener jo at jeg er helt gal, de får dårlig samvittighet hvis de spiser kake/godteri når jeg er der. For meg, var det null stress. Det var faktisk ganske motiverende å se på andre spise, uten at jeg ble misunnelig. Og det gjør noe med selvtilliten, å se at målet kommer nærmere og nærmere. Og å klare det uten alt for mye anstrengelse er bare helt konge!



Det har vært mange herlige løpeturer, med og uten vogn. Og med utsikter som dette, er det bare helt vidunderlig å ut på tur. Når turene etter hvert ble lettere og lettere, var ei mils løpetur bare digg.


Opp til Bjørgeberget.

Selv om 100dagersprosjektet er over, fortsetter jeg å trene. Jeg må også bli flinkere med godteriet igjen, for dette har sklidd ut litt.
Jeg har meldt meg på Bergen maraton, halvmaraton 29. april. Målet er satt, da er det bare å trene:)

Så glad blir man, når man har hatt økt nr 100!!!

God trening!

tirsdag 10. januar 2017

Jeg er rørt!!

Det er helt fantastisk, så mange positive tilbakemeldinger jeg har fått på det forrige innlegget mitt. Jeg er så rørt, og jeg gren hele dagen. Jeg tror jeg aldri har vært så utmattet noen gang, som når jeg la meg denne dagen. Utmattet og glad. Jeg har fått meldinger fra folk jeg ikke hadde drømt å høre noe fra. Og jeg har fått utrolig mye forståelse. Det er ikke bare meg som har følt på dette, noen sliter til og med med dette 10-20 år etter. Hva feiler det folk? Kan ikke folk feie for sin egen dør?

Dagene går nå til å rydde, kaste, pusse opp og pakke. Det går fort til april, og vi må snart få lagt ut huset vårt for salg. Det blir rart og vanskelig. Vi har brukt så mye tid, penger og energi på å få det vårt. Nå er vi nesten i mål, og vi synes jo det har blitt veldig fint. Huset vi har kjøpt er helt nydelig, og veldig moderne. Men jeg kjenner at jeg må finne noen lure løsninger, for å få det lunt og koselig. 
Vi må nok male litt og få inn noen gode myke sofaer. Puter, pledd og skinn hjelper jo også på.

Jeg gleder meg helt sykt, til å sitte på terrassen en sommerkveld(som det ikke regner) og nyte den fantastiske utsikten. Vi har jo ikke sett denne helt enda, da det var litt tåke når vi var på visning. Men at den er fin, det vet vi. Alle lysene som glitrer om kvelden og skipene som seiler inn til Bergen på dagen.

Nå er jo utsikten og tomten vår her i Brumunddal, det fineste med huset vårt. Utsikten er fantastisk, og tomten har blitt ganske så bra den også. Rett og slett litt idyll på sommeren. Og med en stor kasse grus under terrassen, er ikke veien vår så ille på vinteren heller. Heldige er de som skal få bo her.

Jeg takker og bukker for alle fine ord og all støtte. Jeg skal prøve å blogge litt om reisen vår, og hvordan vi får det.

Talas!

tirsdag 3. januar 2017

En drøm går i oppfyllelse.....

Så hvorfor sitter jeg her og griner?
Jo fordi at når min drøm oppfylles, går det utover så mange og mye.

Drømmen, jo det er å flytte bort fra Brumunddal, som jeg har bodd i 39 år. Det trygge, gode og kjente. Det som har blitt litt for kjent, men ikke lenger er så trygt og godt.
Mye har skjedd og det har vært mye vondt.

Hvorfor skriver jeg om dette, jo fordi tåpelig som jeg er ønsker jeg alltid å skåne alle. Jeg vil ikke såre noen eller skuffe noen. Noe jeg vet at jeg gjør nå.
Jeg flytter fra de nydelige, fantastiske fine guttene mine. Jeg flytter bort fra mor og fars trygge favn. Fra ei søster som alltid er der for meg, og da bare fem minutter unna.
Fra venner, venner som fortsatt vil være der for meg. Men også venner som nå kommer til å gå tapt.

Jeg vil derfor prøve å forklare så godt jeg kan, for å prøve og redde skinnet mitt.

Når du bor på et så lite sted som Brumunddal, skal du ikke gjøre mye før alle vet det. Og det kan være greit, for da kan folk forstå hvorfor du griner på gata. Men problemet kommer når du gjør noe uventet, som feks å flytte fra mannen din. Spesielt når det utad ser veldig bra ut. Fint hus, to biler, ny hytte på fjellet, bra jobber og flotte unger. Hvem gikk? Har hun funnet noen annen? Hun må ha vært utro...... 
Hva med at vi var for unge(eller jeg iallfall)? 
For mine nærmeste kom det ikke så overraskende, og det burde det ikke gjort for han heller. Men det gjorde det, og han hadde det ganske så grusomt. Noe som ble gitt veldig uttrykk for på feks facebook. Jeg har opplevd at alle syntes så synd på x, fordi han ble forlatt. Hva med den som forlater, det er ganske tøft det også. Jeg mistet jo en hel familie, ikke bare en mann. Jeg skuffet noen som var glad i denne mannen, fordi han var deres sønn. Som de ville se glad og lykkelig.

Noe av det vondeste jeg kan gjøre, er å gjøre noen så lei seg. Så dette har gått veldig inn på meg. Jeg har hengt meg alt for mye opp i det, snakket alt for mye om det og brukt alt for mye energi på å prøve å forsvare meg. Nå orker jeg ikke mer, jeg stikker fra alt. Det er jo selvfølgelig ikke hovedgrunnen, men det er mye av grunnen. 

Jeg klarer ikke være lykkelig her, jeg kvier meg for å ta med familien min ut og vise alle at jeg elsker de. Nå har jo x kommet seg videre i livet, men jeg sliter fortsatt veldig med skyldfølelse og komplekser for at jeg var så slem og valgt mitt liv, fremfor vårt.
Jeg har fått høre på butikken av flere, at nei man får holde sammen. Det er ikke grønnere på andre siden. Skal man holde sammen for enhver pris? Hvem nyter godt av det? Ingen, kun egoet som sier at vi skal være perfekte. Konflikter skal vi unngå, ingen skal vite om problemene. Familie er viktig, viktigere enn lykke.... Hvorfor er det sånn?

Jeg er ei gladjente, men har følt det oftere og oftere at gladjenta døde med bruddet..... Nå vil jeg finne tilbake til gladjenta, og jeg kjenner at hun er der. Jeg må bare spare henne litt til, til alle de jeg kjenner ikke ser det. Fordi nå er gladjenta der, for drømmen går i oppfyllelse. Jeg skal flytte til Norges vakreste by, jeg kan bare ikke være glad riktig enda. Først må jeg unnskylde meg og forklare hvorfor. Jeg må forsvare valget mitt, jeg forlater jo tross alt de to store ungene mine.
Jeg vet hvordan det blir, jeg har jo tross alt vært en del av dette i 39 år selv. Jeg vet at folk kommer til å snakke, og det blir ikke mye positivt. Jeg hadde gjort det samme selv. 
Noe av det Kjetil har lært meg, er at man ikke skal dømme noen før man eventuelt vet bakgrunnen. Man skal ikke dømme uansett, for alle må få leve livet sitt som de vil.... men iallfall ikke før man vet hvorfor. Det er alltid en grunn.

Jeg føler jeg har mistet mange venner og når jeg nå mistet jobben også, ble det enklere å reise. Jeg har fått venner for livet i Santander, og disse er de som har vært meg nærmest når det gjaldt alt det vanskelige. Det er også de som har vært meg nærmest når det gode kom. Forelskelsen <3. Der kunne jeg vise den, jeg kunne føle den og jeg fikk støtte og glede. De har vært som en familie, ikke så sterke bånd som til familien, men ikke langt unna. De har støttet meg, trøstet meg og gledet seg med meg. Og de har tatt imot Kjetil med åpne armer, den fine vestlendingen min. De har ikke vært redd han, noe det virker som store deler av Brumunddals befolkning har vært. De kjente han fra før, de kjente den hjelpsomme, hyggelige og blide gutten, som satt på direkteavdelingen i Oslo. Som hjalp oss med det vi trengte, og som fikk hjelp av oss til det de trengte. Den utadvendte Kjetil, som har blitt mer og mer innesluttet etter han flyttet hit. Han har slitt med å komme inn på folk. Han kommer godt overens med de, men det stopper der. Hva skal man snakke om på et sted der traktorer, senket Volvo og danseband er kult, når man ikke kunne interessert seg mindre for dette....

Hvordan skal det gå med guttene mine da..... Jeg tror det går bra, og hvem kjenner dem ikke bedre enn meg. Jeg er mamma, selv om jeg bor en times flytur unna. Jeg forlater de ikke, jeg flytter litt vekk. Jeg vil alltid være der for de uansett. Det er ikke sånn at de ikke er bra nok, fordi jeg har fått nye barn. Jeg har ikke valgt mellom de og Kjetil. Jeg har valgt å være gladjenta igjen. Den mammaen de engang hadde. Jeg forlater de ikke alene, de bor hos faren sin. Der har de en god bonusmor og tre søsken. En familie. EN familie, de slipper å bli kasteball mellom to familier. De får det roligere, de får et ordentlig hjem. 
I Bergen får de kos og tid. Vi skal ha masse tid! 

Det som gjør vondt med dette, og det gjør ordentlig vondt, er å ta fra Petter og Mikkel det unike forholdet de har til Bæssmor og Bæssfar. Å se gleden deres når vi spør om vi skal GÅ til Bæssmor og Bæssfar. Å ta fra de denne tryggheten jeg har vokst opp med. Familien tett på. Jeg kunne alltid gå til Bæssmor, hun var alltid der, samme som mor og far alltid er. Og de kommer jo til å være det nå også, bare litt lenger borte. Det er ikke bare å ta en tur innom i 30 minutter på vei hjem fra butikken.

Nå høres det ut som det ikke er noe familie i Bergen, men det er det. En helt fantastisk en, men nå handler dette om meg og hva jeg mister. Hva jeg får tror jeg ikke betyr mye, for de som skal snakke dritt om meg.
Men, det jeg får er: masse vær, MASSE vær ;) Jeg får bo i en storby, som ikke er så storby likevel. Jeg kan løpe i byfjellene, vi kan gå på museum, vi kan se på bølgene på Sotra, vi kan få besøk hjemmefra(og det gleder vi oss sånn til). Vi kan fiske og bade, vi kan få nye venner og bli kjent med Kjetil sin familie.
Og vi skal bo her:

http://m.finn.no/realestate/newbuildings/ad.html?finnkode=86570680&location=1.20013.20243&location=0.20013

Dette skal bli så fint!

Jeg skal komme tilbake til Brumunddal på besøk. Kose meg på fantastiske Matfatet, eller på Bakeriet. Ungene skal leke på lekeplassen og vi skal bade i Mjøsa. Vi skal på hytta på Bjønnåsen og vi skal besøke de vennene som bryr seg! Vi skal kose oss med mor og far, Heidi og Roger, Hanna og Elias. Vi skal besøke Mads og Hanna i huset deres, vi ska ha tid til å besøke Bestemor.
Vi skal kose oss i Brumunddal og jeg skal heve meg over alle som tror de vet best.

Mor og Far, TAKK. Jeg vet dette er vondt for dere, selv om dere sier det går bra. Men, jeg vil alltid være veslejinta deres.
Heidi, ingen over, ingen ved siden, men mange under.

Lillian, verdens beste venn. Som bare er glad på mine vegne.
Miriam, som har som mål å være den første som besøker meg.
Merethe: unnskyld for at jeg ikke har sagt noe.
Silje, min nye gode fin venn.
Bente og Anne Berit, nå kan vi gå på shopping på Ikea i Bergen.
 Anne Marit, Odd Eivind, Mona, Marianne, Hilde, Vibeke, Linda, Magnus, Geir Atle og alle dere andre som har stått sammen med meg. Og som har betydd så mye for meg på jobb.
Vinklubben, håper vi får til et treff i Bergen(vi kaster ut Kjetil ;))
Mari S, veslejinta mi
Marthe, jeg er så glad jeg har deg
Henriette og Bjørn Normann, verdens beste søskenbarn. (dere andre er bra dere også altså)
Alle de flotte, snille, omtenksomme og herlige damene og mann i Bjørkebo, hva skal jeg si..... Vi er så utrolig glad i dere og glad for at dere har gitt Petter og Mikkel( og simen og sondre) så mye omsorg og lærdom. Vi hadde ikke klart å levere fra oss de små guttene ibarnehagen, hadde det ikke vært for dere <3
Og alle andre som jeg er så glad i, men skal jeg skrive opp dere alle, kan jeg drive på til neste år. Det har jeg ikke tid til, jeg har et hus å tømme ;)
Men, til alle dere: vi har alltid kaffe!!!!!!!

Svigers, Janne og Trond, Julie, Malin og Tobias. Hold dere fast, nå kommer vi snart :)

Siw

tirsdag 6. oktober 2015

Titter innom....

Det er leeeeenge siden. Kanskje jeg skal prøve å blogge litt igjen?
Dette innlegget var bare en liten impulshandling, så skal forberede litt bedre neste gang:)

Tenkte å slenge med et bilde av lille gullet,meeeen har glemt hvordan jeg gjør det.... Flaut:)


fredag 29. august 2014

Helg :)

Huset er nyvasket og det er helg:) Sola skinner og det er deilig å spise lunsjen i sola på terrassen.





To uker til konfirmasjon og fem uker til termin, livet smiler:)



God helg!!

søndag 8. juni 2014

Hurra, jeg er gravid:)

Ja, nå er ikke dette en nyhet lenger da, jeg har jo kommet et stykke på vei. 24 uker, føles greit å være over halvveis. Formen er helt grei, bortsett fra nesten konstant hodepine/migrene og veldig sliten pga lavt blodtrykk. Men, som sjefen min sier: det finnes verre ting i verden:)

Vi gleder oss veldig til denne søte lille babien skal komme, og vi er veldig spente på hvordan det skal bli å være en familie på seks! Fire unger, det er ganske mye.... Og jeg må si at jeg tenker ganske mye på alle de som ikke kan få barn, når jeg går her med gravidmage nr fire. Men det er jo ikke sånn at jeg hadde fått fire barn, hvis jeg ikke hadde fått ny mann. Selv om han gikk inn i forholdet med den holdningen at han ikke skulle ha barn. Det var for mye stress. At han da, etter å ha møtt mine barn, som var ganske urolige og vanskelige på den tiden, plutselig ville ha barn er jo fantastisk. Å ha barn gir jo uansett flere gleder enn sorger:) 

I oktober kommer derfor gutt nr fire. Stakkars deg sier mange og i noen sekunder tenkte jeg det også, selvfølgelig hadde det vært gøy med ei jente. Men, så ble jeg bare veldig glad. Jeg bærer frem en frisk og fin gutt, ett nytt lite liv, ett menneske. Hvorfor skal han være mindre ønsket enn de andre guttene? Eller hvis han var ei jente? Og jeg er helt sikker på at han er den nydeligste lille babyen i hele verden <3. Jeg gleder meg til å lukte på han, til å amme, møte det våkne nyfødte blikket og de klare blå øynene. Jeg gleder meg til at mammahjertet skal fylles med kjærlighet og stolthet over dette lille mennesket.

Å være gravid er en helt fantastisk opplevelse. Å vite at det vokser et lite menneske inne i kroppen din, er egentlig ikke til å tro. Å kjenne de første bevegelsene er helt fantastisk og det er bare ditt på en måte. Når det da kan deles med kjæresten, blir det bare enda større:) Det må være rart å ikke få være med på denne reisen på samme måte som meg, å stå på utsiden og ikke slippe inn på en måte. Skulle veldig gjerne byttet med han i noen timer, så han kunne få føle dette på samme måte som meg. Men
 bare i noen timer, jeg vil ha det tilbake:) 

Gravide jenter er noe av det vakreste som finnes og jeg synes jeg har en flott gravidmage :) Og jeg viser den frem, synes jeg ser mindre ut med ettersittende klær, enn vide tunikaer og kjoler. Derfor blir jeg så lei meg når folk bare forteller meg hvor stor jeg er, eller hvor tjukk jeg er. Jeg føler meg mye bedre når jeg får kommentarer som; har du svelget en ball, enn når folk kaller meg tjukka. Samtidig har det selvfølgelig mye å si hvem som sier det. Men, Kjetil har fått passet sitt påskrevet noen ganger han også....




Hvorfor er det sånn at så fort ei jente er gravid, er det lov å fortelle henne at hun er tjukk, men sier du det til en person som faktisk er tjukk, er du slem.... Hun er da ikke tjukk, hun er gravid. Jeg har en fast og stram mage, det er ikke noe fett på den da jeg var ganske tynn i utgangspunktet, men enda sier folk jeg er tjukk....Jeg går da ikke rundt og sier til folk at de har blitt tjukke. Hvorfor er det da så akseptert å si det til gravide, som ikke er tjukke engang?? 
Jeg tror ikke de gjør det for å være slemme, det er vel mer for at de ikke vet hva de skal si... Men da kan de bare la være å si noe da, eller bare spørre hvordan det går. Det er heller ikke farlig å fortelle en person at hun ser bra ut..
Jeg merker at jeg går veldig i forsvarsposisjon og er så enig når folk sier jeg er stor. Uffer  meg litt og sier at jeg kommer til å bli gedigen, en flodhest. Men, jeg er helt sikker på at hadde jeg ikke hatt mage, hadde det vært galt. Så jo hvor mye kritikk fotballfruen fikk. Kroppen er individuell, noen får
mye mage og noen får lite mage. Noen er overvektige når de blir gravide og vil kanskje ikke se gravide ut før de er langt på vei, noen er førstegangsfødende og andre flergangsfødende. Ingen er like, men jeg er sikker på at alle er stolte av magen og det lille mennesket de bærer på ❤️. Jeg skal iallfall slutte å bry meg og være stolt av magen min( prøve iallfall).

Det var dagens klagesak, fint med hormoner:)

Nå blir det frokost i sola, på terrassen:)



torsdag 29. mai 2014

Skilsmissebarn...

Det er masse fokus på skilsmissebarn og hvor skadelig dette er for barna, om dagen. 
Og klumpen i magen blir større og større, tanken på at jeg har påført ungene mine så mye smerte at de mest sannsynlig begynner med dop, faller av på skolen, begynner med selvskading eller tar livet sitt, er større for disse dyrebare guttene mine enn for andre. Bare for at jeg var så egoistisk og valgte et godt liv, for meg... 
Men hadde de vært tryggere i et hjem der mor og far krangler og er uenig i oppdragelsen? Eller der mor er mere borte enn hjemme, heller vil jobbe overtid enn å dra hjem fra jobb... 
Mine barn er dessverre så uheldige at de er del i en konfliktfylt skilsmisse, men de er samtidig så heldige at de har fått to nye familier. To nye omsorgspersoner som bryr seg om de, like mye som foreldrene. De er kanskje til og med mildere og mer forståelsesfulle. De har fått tre, snart fire nye søsken, enda mere kjærlighet enn de hadde fått hvis foreldrene bodde sammen.

Jeg er ikke stolt av meg selv for at jeg har påført ungene mine vonde opplevelser, med jeg tror ikke de hadde vært tryggere i et konfliktfylt hjem heller, der konfliktene er daglig. Og selv om vi aldri kommer til å bli venner, prøver vi så godt vi kan. Og jeg håper og tror at jeg klarer å gi ungene mine så gode verdier, at de klarer å holde seg unna dop og annen faenskap.

Men klumpen i hjertet vil alltid være der, sammen med redselen for at jeg ikke skal klare det denne gangen heller, at jeg skal rote til dette ekteskapet også. At jeg skal ødelegge livet til to barn til. Man vet jo aldri, selv om det er helt utenkelig nå.

Skilt eller ikke skilt, barna dine elsker du over alt uansett❤️

mandag 23. desember 2013

God jul:)

Ønsker alle en riktig god jul, med noen bilder av mine fantastiske barn.
 



 
 

 

lørdag 30. november 2013

Hei igjen:)

Fikk plutselig lyst til å blogge litt igjen.
Så, her kommer et kort innlegg:) Sitter i sofaen og nyter vår fantastiske utsikt, mens resten av huset sover. Kan sitte her i evigheter:) 

Skal snart til Oslo på kjærestetur og litt julegaveshopping. Lille P skal ligge hos Bæbæss og Bæffor. Så i kveld skal vi ut og spise god mat og bare være Siw og Kjetil:) 

Snakkes!


søndag 7. juli 2013

Herlig sommerdag☀

Det har vært en fantastisk sommerdag i Brumunddal, og vi har kost oss med frokost på terrassen, bading, reker og peiskos ute i kveld. Godt med sånne dager i en ellers slitsom hverdag.