Og klumpen i magen blir større og større, tanken på at jeg har påført ungene mine så mye smerte at de mest sannsynlig begynner med dop, faller av på skolen, begynner med selvskading eller tar livet sitt, er større for disse dyrebare guttene mine enn for andre. Bare for at jeg var så egoistisk og valgte et godt liv, for meg...
Men hadde de vært tryggere i et hjem der mor og far krangler og er uenig i oppdragelsen? Eller der mor er mere borte enn hjemme, heller vil jobbe overtid enn å dra hjem fra jobb...
Mine barn er dessverre så uheldige at de er del i en konfliktfylt skilsmisse, men de er samtidig så heldige at de har fått to nye familier. To nye omsorgspersoner som bryr seg om de, like mye som foreldrene. De er kanskje til og med mildere og mer forståelsesfulle. De har fått tre, snart fire nye søsken, enda mere kjærlighet enn de hadde fått hvis foreldrene bodde sammen.
Jeg er ikke stolt av meg selv for at jeg har påført ungene mine vonde opplevelser, med jeg tror ikke de hadde vært tryggere i et konfliktfylt hjem heller, der konfliktene er daglig. Og selv om vi aldri kommer til å bli venner, prøver vi så godt vi kan. Og jeg håper og tror at jeg klarer å gi ungene mine så gode verdier, at de klarer å holde seg unna dop og annen faenskap.
Men klumpen i hjertet vil alltid være der, sammen med redselen for at jeg ikke skal klare det denne gangen heller, at jeg skal rote til dette ekteskapet også. At jeg skal ødelegge livet til to barn til. Man vet jo aldri, selv om det er helt utenkelig nå.
Skilt eller ikke skilt, barna dine elsker du over alt uansett❤️
