En drøm går i oppfyllelse.....

Så hvorfor sitter jeg her og griner?

Jo fordi at når min drøm oppfylles, går det utover så mange og mye.

Drømmen, jo det er å flytte bort fra Brumunddal, som jeg har bodd i 39 år. Det trygge, gode og kjente. Det som har blitt litt for kjent, men ikke lenger er så trygt og godt.

Mye har skjedd og det har vært mye vondt.

Hvorfor skriver jeg om dette, jo fordi tåpelig som jeg er ønsker jeg alltid å skåne alle. Jeg vil ikke såre noen eller skuffe noen. Noe jeg vet at jeg gjør nå.

Jeg flytter fra de nydelige, fantastiske fine guttene mine. Jeg flytter bort fra mor og fars trygge favn. Fra ei søster som alltid er der for meg, og da bare fem minutter unna.

Fra venner, venner som fortsatt vil være der for meg. Men også venner som nå kommer til å gå tapt.

Jeg vil derfor prøve å forklare så godt jeg kan, for å prøve og redde skinnet mitt.

Når du bor på et så lite sted som Brumunddal, skal du ikke gjøre mye før alle vet det. Og det kan være greit, for da kan folk forstå hvorfor du griner på gata. Men problemet kommer når du gjør noe uventet, som feks å flytte fra mannen din. Spesielt når det utad ser veldig bra ut. Fint hus, to biler, ny hytte på fjellet, bra jobber og flotte unger. Hvem gikk? Har hun funnet noen annen? Hun må ha vært utro...... 

Hva med at vi var for unge(eller jeg iallfall)? 

For mine nærmeste kom det ikke så overraskende, og det burde det ikke gjort for han heller. Men det gjorde det, og han hadde det ganske så grusomt. Noe som ble gitt veldig uttrykk for på feks facebook. Jeg har opplevd at alle syntes så synd på x, fordi han ble forlatt. Hva med den som forlater, det er ganske tøft det også. Jeg mistet jo en hel familie, ikke bare en mann. Jeg skuffet noen som var glad i denne mannen, fordi han var deres sønn. Som de ville se glad og lykkelig.

Noe av det vondeste jeg kan gjøre, er å gjøre noen så lei seg. Så dette har gått veldig inn på meg. Jeg har hengt meg alt for mye opp i det, snakket alt for mye om det og brukt alt for mye energi på å prøve å forsvare meg. Nå orker jeg ikke mer, jeg stikker fra alt. Det er jo selvfølgelig ikke hovedgrunnen, men det er mye av grunnen. 

Jeg klarer ikke være lykkelig her, jeg kvier meg for å ta med familien min ut og vise alle at jeg elsker de. Nå har jo x kommet seg videre i livet, men jeg sliter fortsatt veldig med skyldfølelse og komplekser for at jeg var så slem og valgt mitt liv, fremfor vårt.

Jeg har fått høre på butikken av flere, at nei man får holde sammen. Det er ikke grønnere på andre siden. Skal man holde sammen for enhver pris? Hvem nyter godt av det? Ingen, kun egoet som sier at vi skal være perfekte. Konflikter skal vi unngå, ingen skal vite om problemene. Familie er viktig, viktigere enn lykke.... Hvorfor er det sånn?

Jeg er ei gladjente, men har følt det oftere og oftere at gladjenta døde med bruddet..... Nå vil jeg finne tilbake til gladjenta, og jeg kjenner at hun er der. Jeg må bare spare henne litt til, til alle de jeg kjenner ikke ser det. Fordi nå er gladjenta der, for drømmen går i oppfyllelse. Jeg skal flytte til Norges vakreste by, jeg kan bare ikke være glad riktig enda. Først må jeg unnskylde meg og forklare hvorfor. Jeg må forsvare valget mitt, jeg forlater jo tross alt de to store ungene mine.

Jeg vet hvordan det blir, jeg har jo tross alt vært en del av dette i 39 år selv. Jeg vet at folk kommer til å snakke, og det blir ikke mye positivt. Jeg hadde gjort det samme selv. 

Noe av det Kjetil har lært meg, er at man ikke skal dømme noen før man eventuelt vet bakgrunnen. Man skal ikke dømme uansett, for alle må få leve livet sitt som de vil.... men iallfall ikke før man vet hvorfor. Det er alltid en grunn.

Jeg føler jeg har mistet mange venner og når jeg nå mistet jobben også, ble det enklere å reise. Jeg har fått venner for livet i Santander, og disse er de som har vært meg nærmest når det gjaldt alt det vanskelige. Det er også de som har vært meg nærmest når det gode kom. Forelskelsen <3. Der kunne jeg vise den, jeg kunne føle den og jeg fikk støtte og glede. De har vært som en familie, ikke så sterke bånd som til familien, men ikke langt unna. De har støttet meg, trøstet meg og gledet seg med meg. Og de har tatt imot Kjetil med åpne armer, den fine vestlendingen min. De har ikke vært redd han, noe det virker som store deler av Brumunddals befolkning har vært. De kjente han fra før, de kjente den hjelpsomme, hyggelige og blide gutten, som satt på direkteavdelingen i Oslo. Som hjalp oss med det vi trengte, og som fikk hjelp av oss til det de trengte. Den utadvendte Kjetil, som har blitt mer og mer innesluttet etter han flyttet hit. Han har slitt med å komme inn på folk. Han kommer godt overens med de, men det stopper der. Hva skal man snakke om på et sted der traktorer, senket Volvo og danseband er kult, når man ikke kunne interessert seg mindre for dette....

Hvordan skal det gå med guttene mine da..... Jeg tror det går bra, og hvem kjenner dem ikke bedre enn meg. Jeg er mamma, selv om jeg bor en times flytur unna. Jeg forlater de ikke, jeg flytter litt vekk. Jeg vil alltid være der for de uansett. Det er ikke sånn at de ikke er bra nok, fordi jeg har fått nye barn. Jeg har ikke valgt mellom de og Kjetil. Jeg har valgt å være gladjenta igjen. Den mammaen de engang hadde. Jeg forlater de ikke alene, de bor hos faren sin. Der har de en god bonusmor og tre søsken. En familie. EN familie, de slipper å bli kasteball mellom to familier. De får det roligere, de får et ordentlig hjem. 

I Bergen får de kos og tid. Vi skal ha masse tid! 

Det som gjør vondt med dette, og det gjør ordentlig vondt, er å ta fra Petter og Mikkel det unike forholdet de har til Bæssmor og Bæssfar. Å se gleden deres når vi spør om vi skal GÅ til Bæssmor og Bæssfar. Å ta fra de denne tryggheten jeg har vokst opp med. Familien tett på. Jeg kunne alltid gå til Bæssmor, hun var alltid der, samme som mor og far alltid er. Og de kommer jo til å være det nå også, bare litt lenger borte. Det er ikke bare å ta en tur innom i 30 minutter på vei hjem fra butikken.

Nå høres det ut som det ikke er noe familie i Bergen, men det er det. En helt fantastisk en, men nå handler dette om meg og hva jeg mister. Hva jeg får tror jeg ikke betyr mye, for de som skal snakke dritt om meg.

Men, det jeg får er: masse vær, MASSE vær ;) Jeg får bo i en storby, som ikke er så storby likevel. Jeg kan løpe i byfjellene, vi kan gå på museum, vi kan se på bølgene på Sotra, vi kan få besøk hjemmefra(og det gleder vi oss sånn til). Vi kan fiske og bade, vi kan få nye venner og bli kjent med Kjetil sin familie.

Og vi skal bo her:

http://m.finn.no/realestate/newbuildings/ad.html?finnkode=86570680&location=1.20013.20243&location=0.20013

Dette skal bli så fint!

Jeg skal komme tilbake til Brumunddal på besøk. Kose meg på fantastiske Matfatet, eller på Bakeriet. Ungene skal leke på lekeplassen og vi skal bade i Mjøsa. Vi skal på hytta på Bjønnåsen og vi skal besøke de vennene som bryr seg! Vi skal kose oss med mor og far, Heidi og Roger, Hanna og Elias. Vi skal besøke Mads og Hanna i huset deres, vi ska ha tid til å besøke Bestemor.

Vi skal kose oss i Brumunddal og jeg skal heve meg over alle som tror de vet best.

Mor og Far, TAKK. Jeg vet dette er vondt for dere, selv om dere sier det går bra. Men, jeg vil alltid være veslejinta deres.

Heidi, ingen over, ingen ved siden, men mange under.

Lillian, verdens beste venn. Som bare er glad på mine vegne.

Miriam, som har som mål å være den første som besøker meg.

Merethe: unnskyld for at jeg ikke har sagt noe.

Silje, min nye gode fin venn.

Bente og Anne Berit, nå kan vi gå på shopping på Ikea i Bergen.

 Anne Marit, Odd Eivind, Mona, Marianne, Hilde, Vibeke, Linda, Magnus, Geir Atle og alle dere andre som har stått sammen med meg. Og som har betydd så mye for meg på jobb.

Vinklubben, håper vi får til et treff i Bergen(vi kaster ut Kjetil ;))

Mari S, veslejinta mi

Marthe, jeg er så glad jeg har deg

Henriette og Bjørn Normann, verdens beste søskenbarn. (dere andre er bra dere også altså)

Alle de flotte, snille, omtenksomme og herlige damene og mann i Bjørkebo, hva skal jeg si..... Vi er så utrolig glad i dere og glad for at dere har gitt Petter og Mikkel( og simen og sondre) så mye omsorg og lærdom. Vi hadde ikke klart å levere fra oss de små guttene ibarnehagen, hadde det ikke vært for dere <3

Og alle andre som jeg er så glad i, men skal jeg skrive opp dere alle, kan jeg drive på til neste år. Det har jeg ikke tid til, jeg har et hus å tømme ;)

Men, til alle dere: vi har alltid kaffe!!!!!!!

Svigers, Janne og Trond, Julie, Malin og Tobias. Hold dere fast, nå kommer vi snart :)

Siw