100 dagersprosjekt

Tenke jeg skulle skrive litt om mine 100dagersprosjekter, vet at det er delte meninger om dette.... men det er valgfritt å lese:)

Første gangen jeg satte i gang med dette, var 1.januar 2015. Jeg følte meg tung i kroppen(var det også) og usunn. Orket bare å sitte i sofaen med sjokoladen og brusen. Kjetil og jeg bestemte oss derfor for at nå måtte vi gjøre noe, og skal det være så skal det være!! Vi avtalte at vi skulle gå hundre dager uten godteri, og jeg slengte på at jeg skulle ha hundre treningsøkter innenfor disse hundre dagene. Det var ikke Kjetil med på, men godteridagene gjennomførte vi begge. Jeg hadde også treningen, noe som var enkelt å gjennomføre, da jeg gikk hjemme i permisjon. 

Problemet første gangen, var at når de hundre dagene var over, var jeg så mettet av trening at det ble et ork å fortsette. Men jeg måtte, for jeg hadde meldt meg på Birkebeiner løpet. Jeg holdt det gående til det va gjennomført, men da var det slutt. Gikk tilbake til å bli en godteri spisende potetsekk, dog i litt mindre doser enn tidligere.

På grunn av dette "tilbakefallet", bestemte jeg meg for å begynne på nytt 100dagersprosjekt, da sommerferien var over.
22.august startet jeg, og begynte hardt.... Bakkeintervall i "Siggenbakken".

Utrolig deilig å være igang, og det er stort sett løping jeg har drevet med. Og det er så deilig!

I et svakt øyeblikk var jeg litt for tøff i trynet og meldt meg på Oslo maraton, halve vel og merke. 21 km på asfalt. Ja ja, jeg fikk da noe å trene imot.

Dagen kom, og jeg var ganske så spent. En god følelse egentlig! Men det jeg gledet meg mest til, var ei natt på hotel:) Og ut å spise god mat med Kjetil. Kjærkommen kjærestetid.

Her har jeg løpt ca 10 km og fortsatt fornøyd:

På vei mot mål, siste krefter tas ut:

Beviset:

Tiden ble 1.57.31. Målet var under to timer, så var veldig fornøyd. Det var veldig godt å komme på hotellet, få en dusj og legge seg under dyna litt.

Nå var jeg godt i siget, og treningen ble nesten en avhengighet. Det er jo ingen usunn avhengighet akkurat, så det er jo helt greit. Etter mange år med mye trening, selv om det har vært mange sløve perioder, begynner jeg å kjenne kroppen min så godt at jeg klarer å ta en pause når det trengs. Eller ta en roligere treningsøkt, for å restituere. Det er jo fult mulig med aktivitet, selv om kroppen er sliten. En rolig joggetur, evt gåtur kan være like bra for kroppen som en hel dag på sofaen.

Folk mener jo at jeg er helt gal, de får dårlig samvittighet hvis de spiser kake/godteri når jeg er der. For meg, var det null stress. Det var faktisk ganske motiverende å se på andre spise, uten at jeg ble misunnelig. Og det gjør noe med selvtilliten, å se at målet kommer nærmere og nærmere. Og å klare det uten alt for mye anstrengelse er bare helt konge!

Det har vært mange herlige løpeturer, med og uten vogn. Og med utsikter som dette, er det bare helt vidunderlig å ut på tur. Når turene etter hvert ble lettere og lettere, var ei mils løpetur bare digg.

Opp til Bjørgeberget.

Selv om 100dagersprosjektet er over, fortsetter jeg å trene. Jeg må også bli flinkere med godteriet igjen, for dette har sklidd ut litt.
Jeg har meldt meg på Bergen maraton, halvmaraton 29. april. Målet er satt, da er det bare å trene:)

Så glad blir man, når man har hatt økt nr 100!!!

God trening!